En annerledes advent

Frostrøyken svevde over båthavna. Fjelltoppene på andre siden av fjorden spidda skylaget som var i ferd med å lette. Fjellene var kledd i sort og hvitt, det var i adventstida, like opp imot jul, tida mellom melankoli og kokosmakroner.

Jan hadde tredd skinnlua godt nedover ørene, for det blåste en sur vind fra vest.

Lua hadde en stiv skjerm i front der noe av hårtjafset stakk fram i panna. Mellom øreklaffene var det et smalt fjes med en bred oppstopper der snøfnuggene hadde landingsplass.

I dagevis hadde jeg kjeda vettet av meg, og jeg var lei av å male ansikt på bleike kakemenn.  Jan hadde ei kraftig lommelykt som jeg misunte han. Den hadde røde, grønne og de vanlige gule lysene som han skifta imellom i ett sett. Noen ganger retta han lysstrålen inn i stua til folk som satt og så på Vietnamkrigen. Andre ganger lyste han inn i bilruter på biler som dro forbi til baklysene deres ble borte i svingen. Jan var blitt begravd av snøplogen en gang, og vi likte å henge bakpå skolebussen.  Alt dette fant vi på for spenninga sin skyld, mens jeg venta på julaften og at naboen skulle dukke opp som nisse.  Plutselig var det ikke like artig lenger. Ventetida virka uendelig, og jeg savna mannfolkarbeid. Det var da vi kom over de kobberkablene i fjæresteinene.  

Vi kasta oss over kablene som om de var en skatt hinsides drøm, fattigmanns gull som kunne veksles i hard valuta og skaffe oss alt det vi så langt hadde mangla. Det var ikke lite, og jeg skjønte ikke hvorfor vi ikke hadde sett dem før. Kablene lå i enden av to fiskehjeller ikke langt unna hula vi hadde snekra av rekved og overskuddsplank. Vi dro kablene fram fra de glatte steinene de slynget seg imellom og skar gjennom gummi meter for meter til den rene kjerna av vakker kobbertråd lå foran oss og skinte som et kjede av diamanter. Vi holdt på hver eneste ettermiddag, og heldigvis uteble snøen, men det var seige dager med kuldegrader og neglesprett. Kobbertrådene bunta vi sammen for å selge til skraphandler Gullvik.

Skraphandler Gullvik var kommet med flyttelasset fra Røros da det ble klart at det gikk mot slutten for kobberdriften i Bergstaden en gang på slutten av 60-tallet. Men Gullvik mista aldri helt troen på kobberet, så han stabla på beina en skraphandel i et anneks han snekra i forlengelsen av vedskjulet der han også tok imot sykler og mopeder til reparasjon. Det ble fortalt at Gullvik bare hadde en kvart lunge igjen etter at han var blitt rammet av tub i ungdommen.

Gullvik gikk rundt i en lagerfrakk som en gang kanskje hadde vært blå. I verkstedet lukta det olje og gummi. Ødelagte kjeder, sykkelstyrer og sykkeldekk var stablet i en haug utenfor verkstedet. Gullvik var en mann som var innstilt på å levere kvalitet, og derfor forhasta han seg aldri. Han gjorde seg flid med hver eneste sykkel han fikk inn til reparasjon uansett hvor elendig tilstand den var i.  Mens han subba rundt der inne i verkstedet sitt og skifta ut sykkeldeler og lappa dekk, plystra han på kjente og ukjente låter. På ettersommeren hadde jeg levert inn sykkelen min der og fikk den ikke tilbake før i oktober, og da ble den satt inn for sesongen. Men så fin den var blitt, nesten som ny der den skinte mellom hel og halvballonger, olja og nypussa. Men nå var vi i et helt annet ærend. Vi hadde lagt kobberet i ei trillebår. Jeg gikk med målbevisste skritt ved siden av Jan som trillet. Før vi rakk fram til Gullviks velholdte bolig med smijernstrapp og ark over inngangspartiet, gled han på isen så lasset veltet og bannet så inderlig at det var umulig for mennesker å gjenta tiraden.    

            – Om han ville kjøpe kobber?

            – Klart det, sa Gullvik.

Han tok opp en innretning fra skrotet på benken foran seg og holdt den fram for oss. Den fikk så vidt plass i handa hans.  Han kikka på neven, deretter opp på oss. Jeg var stum, men ikke av beundring. Jan så forvirret ut, omtrent som den gangen han foran klassen hadde snubla på fjorder i Finnmark og læreren ba han gjøre hjemmeleksa si bedre neste gang.

           – Dette gutter, er en elektromotor. Og dette, det er kobber.

Gullvik la en pekefinger mot et nøste av ørsmå kobbertråder, viklet rundt noe han kalte for spolen.

            – Magnet, batteri og kobber, det er det som skal til. Vet dere hvor mange kinesere det er i verden? Det tallet hadde vi ikke fått med oss.

            – Eller indere? Vi var fortsatt spørrende.

            – En milliard, av hver sort. En milliard, gjentok Gullvik.

            – Så mange? sa Jan.

           – Om ti år, gutter, er det 250 millioner flere av hver sort. 250 millioner ganger to, skjønner?

           –  De formerer seg. Jeg trodde jeg hadde skjønt tegninga.

           –  Nettopp, sa Gullvik. Og før eller siden skal alle disse ha bil, ikke sant.  Alle biler har startmotorer. Alt som startes med strøm har elektromotorer. Hele denne horden skal ha hårfønere, mixmastere og kjøleskap. Og båter. Svære båter med masse elektriske innretninger om bord. Og hva tror dere vil skje med kobberprisen da?

          – Den går opp, sa Jan. Han smilte over hele fjeset.

         – Riktig gutt, rett til himmels går den. Sann mine ord, sa Gullvik.

Gullvik tok en pustepause og satte seg på en fiskekasse som var snudd opp ned der inne mot veggen i verkstedet, der det var dårlig belysning. Da han fikk pusten igjen, reiste han seg og subbet over tregulvet til det eneste vinduet i verkstedet, med utsikt mot sjøen.

          – Dere ser de båtene der borte på slippen? Det gjorde jeg, selv om vinduet var støvet ned og gardinene på hver side av vindusramma hadde tydelige merker etter de møkkete fingrene til Gullvik.

          – Vet dere hva som er i impregneringa?

         – Kobber, sa Jan. 

         – Helt rett, sa Gullvik.   

Det var noe som klikka på plass, som om jeg forstod at vi var del av noe mye større. Jeg vet ikke hva Jan tenkte, men helt på automat rusla vi ned til hula vår uten å snakke noe særlig.

Hula lå delvis skjult mellom bergene rett ovenfor flomålet, med småkratt og mose på taket. På ordentlige uværsdager slikka båra helt opp til dørstokken. En bris stod innover land. I bukta nedenfor oss fløt issørpe som lett lot seg knuse med et støvelspark.

Jan skritta inn og fyrte opp i den gamle svartoven vi på mirakuløst vis hadde klart å buksere inn i hula. Jeg stod utenfor og så at røyken kom ut av det rustne ovnsrøret som stakk ut i åpningen mellom bergene. Jeg hadde førti kroner i lomma, som klødde i fingrene.  Jeg var oppglødd med tanke hva jeg kunne få kjøpt for alle de pengene. Jeg gikk inn i hula og satte meg på en fiskekasse og tenkte at verden hadde åpna seg og at jula var en nødvendig pause mellom fortid og det som venta.