Min novellesamling sendt til redaktør

Har jeg skrevet en"page turner", eller er det bare å legge fire års arbeid i skrivebordsskuffen?

Å skrive bok er et artig slit, det er ensomt, men inspirerende når du jobber deg lenger og lenger ned i stoffet, og av og til ser man lyset. Det har vært noe av hverdagen min de siste fire årene jeg har arbeidet med det som jeg håper skal bli bokutgivelse neste år. Man kan vel si at jeg er en "slow starter", men aldri for sent. Det skal uhorvelig med tid til for å utvikle et skjønnlitterært språk, det er noe alle som har forsøkt vet alt om. Jeg vet ikke om jeg har lykkes. Den første pekepinn på det blir når jeg får manus i retur fra proffe redaktører. Er det bra anbefaler de boka for Innkjøpsordningen. Novellesamlinga med arbeidstittel "Isgang", utforsker rommet mellom dagdrøm og den harde virkelighet i flere av de 15 novellene. De henger både litt sammen, da miljø og landskap går igjen, og de står for seg selv. De er inspirert av steder jeg har vært og mennesker jeg har møtt, men ingenting fortelles akkurat slik det var, det er fiksjon, diktning. Novellene spenner til sammen over et helt livsløp. Her er et lite utdrag fra tittelnovellen: ISGANG

Det er blitt nesten vindstille, ingen lyder som ikke hører Plassen til. Jeg puster dypt med magen, alt hviler i sin ro.

Jeg setter meg på steintrappa foran huset og lar tiden skje. Skogen kommer nærmere, kontrastene i landskapet svinner, markene med fjellet bak gråner mens jeg ser på. I det dunkle lyset er det som om sansene skjerpes og jeg blir til en annen utgave av meg selv.

De mange sterke inntrykkene de siste dagene, begravelsen, det føles som om alt dette krever noe av meg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sitter sånn i et ras av følelser. Jeg har et sterkt minne, det rister løs av hukommelsen, det er om en foss. Jeg har vært der for lenge siden, jeg la planer, fjellveggen, vannspruten over det blanke berget, dit må jeg, en siste gang.

Jeg løfter knærne under meg og drar meg opp fra trappa og begynner på turen langs elveløpet oppover mot fjellsida. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre der når jeg kommer fram, men jeg går, følger elva oppover i retning fossen.

Da ser jeg det. Isflak har løsnet øverst i dalen og kommer seilende som hvite flåter med elva. Jeg følger med på isflakenes seilas i de buldrende vannmassene helt til elva svinger ned mot den varmere fjorden der de kommer til å kantre. Isgangen har startet for alvor.

Jeg hører en knitring i den sprø isen, og jeg vet at det snart skal høres en rumling innover i dalen, og når de store ismassene til slutt sprenges i mange, mindre flak skal det drønne som torden, og jeg elsker det. Jeg så disse kreftene i sving hver vår da jeg var en unge. Men så glemte jeg det.

Jeg går helt inn til fossen. Jeg legger klærne i en bylt på den store steinen jeg har hvilt meg på mange ganger og sett inn i fossen, som jeg gjør nå. Ser etter noe holde meg fast i, en avslutning, en begynnelse.

Jeg dukker inn i vannsøylen som strømmer ned den blanke fjellsida. Det er så kaldt at jeg kan se min egen pust. Jeg holder ut kuldesjokket i det lengste, det går ikke mange sekundene før jeg skjelvende begynner å kle på meg klærne som blir våte plagg for plagg på den nedkjølte kroppen. Jeg hakker tenner og det begynner å verke kraftig i leddene idet jeg går nedover mot Plassen igjen, men jeg skal tåle det, godta det som en straff jeg fortjener.