Julenovelle

En engel har blitt min venn. Jeg forteller det til mamma mens hun dekker frokostbordet. Hun heller kakao i koppen min med hane på, samtidig som hun mater lillebror med en skje.  Lillebror smatter og nedover smekken hans er det flekker av oransje matrester.

– Så koselig, Stian. En engel?

– Ja, den var utenfor vinduet. Den så på meg, mamma. Så fløy den inn, så satte den seg på nattbordet og folda sammen vingene. Jeg lå i senga. Jeg var ikke redd. Det var en engel, mamma.

– Så heldig du er Stian, med en sånn venn, sier mamma.   

Frosten kom i natt og la rim på nypetrærne ved oppkjørselen, de har frosne røde bær, men ingen blader mer. Snøfiller seilte gjennom lufta og la seg i greinene i den store bjørka i hagen, og fuglebrettet fikk snø på taket. Mamma smiler og ser blidt på meg. Hun har lagt fram rent undertøy, men i natt tisset jeg ikke på meg. Dyret med edderkopparmer og nebb som har skremt meg om nettene er borte. Engelen jagde det bort. Så slapp jeg å våkne og skrike og vekke lillebror. Det sier mamma. Men hun var ikke sint da, selv om hun måtte få lillebror til å sove igjen og det var lenge til det ble morgen. Mamma er aldri sint. Heller ikke da jeg viste henne de skitne trusene jeg har lagt på kottet innenfor soverommet. Og noen ganger gjemmer jeg meg i dynetrekket og spiller død. Da venter hun på rommet til jeg blir levende igjen.         

– Trur du pappa sendte engelen?  

– Ja, sier jeg.

– Det trur æ også, sier mamma.

– Kjem han heim snart?

– Ja, det trur æ Stian, ellers hadde han ikke sendt engelen til oss.  

Det finnes både snille og slemme engler. Det har jeg hørt på Søndagsskolen. Engelen min er snill som hilser fra pappa. Sjefen der sier at om vi har gjort noe galt, så kan vi be om tilgivelse. Da skal alt blir bra. Hun har en snål hatt på hodet og spiller gitar med tommelen.  Jeg ber hver kveld for jeg kommer til å gjøre noe mer galt, det vet jeg. Jeg er ikke som lillebror som bare eter og sover og ikke har tid til å være slem. Jeg hang bakpå skolebussen en gang, og jeg har kasta snøball med stein i på vinduet til tante Edith, men hjemme er jeg snill hele tiden og hjelper mamma.  Hun har fyrt opp i dag fordi det er blitt kaldere. Parafinlukta henger igjen ved ovnen.

– Vil du hjelpe meg litt i dag også, Stian? Hun drar handa si gjennom håret mitt.

– Du har så fine krøller, sier hun, men det er blitt langt, synes du ikke?

Hun har så mye å gjøre hver dag. Lillebror er så liten at han akkurat har lært å sitte i egen stol. Nå skal han sove igjen. Mamma legger han i vogna nedenfor trappa og triller en tur med lillebror til butikken.  

Ute henger månen hvit og tynn. Telefonledningene har fått hvite sørgebånd. Jeg tar på meg de svarte luggene i gangen. Vedkubbene er i skjulet. De er stablet i to rader helt opp under skråtaket med bølgeblikk utenpå. Da vi sagde ved pappa og jeg, da gikk det fort i svingene. Den gamle båndsaga sang i festene. Flisa dryssa ned under skjæret og la seg på snøen i små dunger. Pappa er så sterk, han kan bære meg og mamma og lillebror på en gang. Han har gjort det mange ganger. Sagstolen er reist opp langs veggen på vedskjulet. Øksa står dypt i arret på hoggstabben.

Utenfor huset vårt er markene blitt sprengte av frost. Snøfonner har pakket seg mellom veien og huset. Kvist og blad har frosset fast under den blanke isen. Når jeg tråkker hardt på isen får den små isroser.  En snøskval ser ut som en isbjørn, overalt kommer det nye former i snø og is.

Jeg fyller favnen med ved opp til hårfestet. I stua legger jeg vedkubbene i korga ved ovnen. Det skal bli rød og god varme fra skog. Det er den beste varmen, har pappa sagt.  Kubbene er tørre på innerveden selv om de ramla i snøen.Jeg tenker på hva pappa gjør nå og om engelen er hos han.  Når pappa kommer hjem, er det kanskje ennå vinter? Da kan vi sette rypesnarer igjen. Myra er stivfrosset nå, og da er fint å være ute i luggene.    

Pappa har lært meg å sette rypesnare og se etter spor i snøen og skille mellom rypespor og spor etter andre fugler. Fuglene er alltid på leit etter mat og skjulesteder i bjørkekjerret og i einebærbusker, og av og til hører jeg steggens varselrop. De døde rypene er stivfrosset når vi finner dem i snarene. De hvite brystfjærene skjelver i vinden. Pappa skar ut bryststykket og brakk av lårene. Jeg plukka av fjærene. Det røde kjøttet lukta emment, jeg kjente lukta på fingrene lenge etterpå. Inne i magen var det noen ganger bitte små egg som ikke var blitt ferdige egg. Pappa hang rypene opp etter føttene. Sånn skulle de henge i tre dager før de kunne spises eller legges i frysa. 

– Snart skal vi besøke pappa, sier mamma.

Hun setter vogna i gangen og tar av seg den grønne vinterkåpe. Vi lister oss forbi vogna og går inn i stua. Hun er rød i kinnene.

– Sett deg her, sier hun og tar fram hårklipperen. Vi må være fine når vi treffer pappa, sier hun.

– Lillebror også?

– Ja, han også. Lillebror er fin uansett, synes du ikke

– Jo da, mamma.

Jeg har lagt ut frø i to fuglekasser som er spikret opp på to trær i hagen vår. Jeg følger med når de kvister frøene med nebbet og spytter ut frøkapslene som lander på snøen under trærne. Jeg tegner de i boka mi og fargelegger. Dompap, grønnfink, granmeis og kjøttmeis, de er de fineste og de første gjestene på fuglebrettet. Senere kommer flokker av hvite snøspurv med dårlig tid.  Når jeg viser fram tegningene mine til mamma, liker hun alle sammen.  

– Du er blitt så flink, sier hun. Du er en liten kunstner. I morgen drar vi til pappa, sier mamma. 

Pappa sitter i rullestol med slanger i nesen.  Han begynner å snakke straks han ser oss.  Veggene er helt hvite. Jeg synes det er varmt her inne.   

– Ja, det var ungene mine sine, kom hit! Og lillebror, nei så stor han er blitt, og du også, sier pappa og klemmer meg og lillebror etter tur.

Mamma gir pappa en klem og stiller seg ved vinduet. Ei dame i hvite klær kommer inn i rommet og hjelper pappa med å komme seg opp i senga. Han ser bedre ut der. Han var så liten i rullestolen.  

– Nei så koselig, sier hun, vennlig. Hun vil vite hva jeg heter og hvor gammel lillebror er.   Hun snakker så mye. Jeg vil bare sitte hos pappa.

– Jeg er blitt mye snillere, pappa.

Jeg har fått en salt smak i munnen. Men nå strekker pappa begge hendene i været og vinker på meg og lillebror. Og da ser jeg at i alle fall hendene virker. Det gjorde de ikke sist. Og nå ser jeg engelen. Den sitter på sengegavlen til pappa. Han svikter ikke.

– Jeg vet det, Stian. Du har alltid vært snill, sier pappa.

Pappa lener seg bakover i senga og får støtte i ryggen med to puter. 

– Sånn, det blir så bra, sier doktordama og smiler. Jeg får sitte i senga med skoene på. Jeg holder meg fast i lillebror og hører på pappa som snakker seg varm om juletrehogst og rypemiddag og om nissen som liker snille unger og elsker julegrøt og det er nesten helt som før.