Uten kontanter er det kjørt

Jeg spiser en smakfull salat med kylling og nyter utsikten over Middelhavet da krisa rammer helt uventet.

Uteserveringa ligger inneklemt på en klippe i Torremolinos. Det er hvit duk på bordene og gode stoler med puter i ryggen. En sval vind flytter på noen hårstrå, gjør det levelig og behagelig selv om sola ennå står høyt på hvelvingen. Jeg ser etter en seilbåt fjernt der ute i det blå, da kelneren kommer ut og sier noe om strømbrudd og betalingsproblemer til nabobordet.

Han sier at strømmen er borte, Ikke bare her i Torremolinos, men over hele Sør-Spania. Og kanskje i Portugal også. Om de har kontanter til regningen? Han vet ikke når strømmen kommer tilbake. Kanskje de må stenge. Seilbåten forsvinner ut av synsranden min.

Jeg drikker kaldt vann med bobler. Tenker ikke så mye over det. Strømmen kommer alltid tilbake. Det er sånn jeg er vant til. Strømmen kommer og går, det er ikke så farlig det. Men så kommer kelneren til bordet vårt og jeg får en ide som surrer og går en stund under topplokket, mens jeg betrakter kelneren mer nøye. Han har hvit skjorte som strammer over magen og sorte bukser, og er oppskjørtet. Han beklager. Det er strømbrudd, og det har rammet hele Spania. Det er alt han vet. Han får ikke brukt betalingsautomaten.

Jeg nikker.

– Claro, sier jeg. Han beklager igjen. Han har svetteperler under den mørke luggen. Håret ligger stramt til hodet.

– Hva er det som har skjedd?

– No sé, aner ikke, sier han, heiser på skuldrene og går innenfor.   

Til sammen har vi 42 euro

Jeg sjekker kontantbeholdninga. Til sammen har vi 42 euro. Hva om vi sier at vi dessverre ikke har kontanter?  Det er bratt ned til gaten under oss og den hvite stranda. En strøm av folk subber langs promenaden som strekker seg flere kilometer. Det må være rundt 25 grader. På dette tidspunktet har jeg ingen tanker om at denne dagen skal bli veldig annerledes. Så vi betaler regninga, 32 euro og noen cent. Jeg gir til og med et par euro i driks, det er noe jeg vanligvis er kjip på.

– Vet du noe mer?

Han rister bestemt på hodet. Jeg kunne ha spart meg driksen. Gitt situasjonen var det en tabbe.

Vi slentrer ut, går oppover turistgata mot sentrum av byen der det tidligere var gatemusikk, mens jeg ser etter en bankautomat. Noen av butikkene har stengt. Den første bankautomaten har ingen service. Heller ikke den neste. Da slår det ned i meg med tyngde, hva gjør vi uten kontanter? Har vi nok til bussen? Togene har sluttet å gå. De er uansett mye dyrere enn bussen. Uten kontanter kommer vi oss ikke hjem til hotellet i nabobyen, tre mil sørover. La oss finne en buss. Nå!

Klokka er 14.35. Sola står fortsatt høyt og steker meg i nakken. Det tar fem minutter å spasere til nærmeste busstopp. Der går diskusjonen om hva som har skjedd. En ung jente sier til en dame ved siden av seg på benken der det er plass til to, at det har vært et terroranslag mot strømnettet over hele Europa.

Skal vi være redde nå?

Jeg kjenner en knyttneve i mellomgulvet, og nakken stivner til, fortsetter det blir den øm. Jeg speider etter buss. Vår buss, kommer den ikke snart? Har bussene også sluttet å gå? Kontantbeholdninga bør rekke, det er rimelig å busse.  Vi har elleve euro. Det skal rekke, joda, det skal være nok, beroliger vi hverandre.

– Is this bus to Fuengirola?

– Yes.

Heldigvis koster det bare tre og en halv euro for oss to. Vi finner oss to ledige seter bak i bussen. Ingen trafikklys virker. Det er rart. Her er det vanligvis mye trafikk, røde, gule og grønne lys. Leddbussen knaker i festene, rister og bråker gjennom noen krappe svinger, stolene er av hardplast.  

Vi diskuterer hva vi har i kjøleskapet på hotellet. I alle fall en to liter flaske med vann, noe brød og litt pålegg. Hvor lenge kan det rekke for to voksne? Nå begynner jeg å angre, hvorfor i all verden betalte vi regninga kontant?

– Fordi vi er ærlige.

– Men dette ser ut til å være en krisesituasjon.

– Det kunne vi ikke vite da. Nei, det kunne vi ikke. Men likevel.

Utenfor Santander bank like ved bussterminalen i Fuengirola er det tendens til kødannelse. Vi går av bussen og stiller oss sammen med dem. Men køen løser seg raskt opp. Ingen service.

Vi går den vanligvis så travle handlegata mot hotellet. På utekafeer koser folk seg i varmen, som vanlig, det kan de gjøre fordi de har kontanter.  Det har ikke vi, vi trenger å kjøpe vann og få tak i mer mat. Trafikklysene er fortsatt døde.

Hos meg dominerer nå en eneste tanke, et oppdrag som overskygger alt: Finn en åpen matbutikk, kjøp vann og brød og noe ekstra næringsrikt, proteiner, for de euroene vi har igjen. Vi passerer flere mindre supermarkeder som har stengt, finner til slutt en butikk like ved hotellet som fortsatt har åpne dører.

Ut av butikken kommer en mann strenende med fire toliterflasker vann.  Hvordan han får med seg alt i en vending er smått imponerende. Han snakker engelsk, ser engelsk ut i shorts, har hvite legger og blomstrete skjorte og en brun caps mot sola. Han roper til oss at han har hamstra vann. Den store matbutikken kan være stengt, han skal forsøke å nå den, legger han til. Han håper at det vannet skal rekke for tre dager.  Han løper med vannflaskene i hendene og blir borte rundt et hjørne.

Det er en dyr spesialbutikk, med et noe spesielt vareutvalg, de har ikke brød, men noen rare lefser, de har vann og tunfisk på boks. Bankautomaten har sluttet å virke.

Om vi ikke har kontanter?

Dermed går de siste euroene til henne. 

Tre dager? Uten ekstra mat og vann. Vi får ikke kontaktet familien, verken telefon eller internet virker. Nå kjenner jeg på angst. Det er annerledes. Vi er alene, i et fremmed land, uten penger. Skal jeg for første gang i livet gå sulten i flere dager? Hvor lenge kan et menneske klare seg uten vann? Hotellvannet er ikke lurt å drikke. Bli ikke syk, i alle fall ikke nå!

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania

Jeg muntrer meg med den berømte førstesetninga i Sult. Må flire. Jeg har aldri tenkt at det var relevant annet enn som god litteratur. Det kan da ikke gå så ille? Sult. Et merkelig ord, så fjernt fra min hverdag. Vår alles hverdag, som plutselig er snudd opp ned. Jeg innser at det er krise og jeg befinner meg i den. At dette er alvor, ikke noe jeg ser på TV, som jeg kan slå av om jeg vil og løpe en tur i marka. 

Jeg tenker at på hotellet må de vel vite mer. Det håper jeg, tror det. Men det viser seg å være feil. Det er gått tre timer siden strømbruddet og alt vi forbinder med et moderne samfunn har stengt ned. Resepsjonisten vet like lite som oss. De har ikke hørt et pip fra myndighetene. De aner ikke noe som helst. Skjønner ikke spanske myndigheter hvor viktig informasjon er i en krise? Bryr de seg om folket sitt?

Det slår meg at det første som skjer er at alle forsøker å ordne for seg. Du er overlatt helt og holdent til deg selv. Myndighetene kommer ikke for å hjelpe. Om de i det hele tatt gjør noe som helst. Dette må du fikse selv. Du må klare deg selv hvis krisa rammer, ja, jeg har hørt om det, men nå vet jeg det. Må vi oppleve det, kjenne det på kroppen for at det skal bli en erkjennelse å leve etter? For meg, ja, aldri gå tom for kontanter eller vann på ferie i utlandet. Det er min nye, ufravikelige leveregel heretter, minst 100 euro i cash alltid.

Jeg er glad vi ikke tok toget, hva om det stanset midt i en tunnell da strømmen kuttet? Eller hva med de som står fast i en heis nå? Vi har tross alt dagslys og om dette ikke varer i dagevis skal vi klare brasene. Plutselig kommer ei melding gjennom telefonen, om vi er rammet? Om vi har det bra? Ja, svarer vi på begge spørsmål. Så er det tyst i telefonen igjen.

Det er fem timer sden nedstengning

Hva gjør vi nå? Vi får vel spise frokost på hotellet, da? De kan sette det på rommet?

– Nei, dessverre. Om vi ikke kan betale kontant?

– Det er krise, sier jeg. Dere må vel la gjestene få mat. Lar dere gjestene sulte på hotellet deres?

All maten er i fryseren, så om det er noe mat som kan spises neste dag vet han ikke.

Vi går opp på hotellrommet og teller over innholdet i kjøleskapet. Vi har to bokser tunfisk, noen merkelige lefser, litt frukt, litt brød igjen fra frokosten, en liten kartong med egg og fire liter vann.

Mens vi tenker, går tiden uten at noe blir avklart, det er ikke noe nytt. Skulle det være noe nytt, så er det i så fall ukjent for oss. Ingen nyheter, TV-en er svart, strøm, telefon og internett er fortsatt nede. Det er fem timer siden nedstengning, og det føles merkelig at tanken på at vi kanskje har for lite mat og vann gjør meg ekstra sulten og tørst.

Jeg håper at butikken vi var innom fortsatt er åpen. Det er den. Nå spør jeg kvinnen bak disken om jeg får handle på krita, noe hun avviser blankt. Litt vann, noe mer tunfisk, det kan da ikke være så forbanna vanskelig? Hun rister på hodet. Jeg viser henne leg, sier at hun skal få telefonnummeret mitt. Nei, det går nok ikke. Dessverre. Fy faen! For et drittland! Jeg sier det inni meg. Da er det en stemme fra lenger inn i lokalet bryter inn.

– La han få skrive opp det han trenger.

Jeg snur meg og ser en eldre mann sitte i en stol. Han har fulgt med.

– Thank you so much!

– Det går bra, sier han på svensk/finsk.

– Ok, når sjefen sier det, sier kvinnen bak disken.

Jeg er rask og plukker med meg mer tunfisk, det er bare noen få bokser igjen, flere lefser, de har bare små vannflasker igjen, det er tydelig at mange har vært innom og hamstret på den eneste åpne butikken jeg vet om i byen. Jeg finner noe tørket frukt og nøtter. Hun noterer telefonnummeret mitt. Da jeg forlater, stenger de døra.

På hotellet har de ikke hørte noe fra myndighetene eller politiet. Jeg angrer på at jeg ikke har hamstret mer. Hva vet familien hjemme i Norge nå? Vi får ikke kontakt, vi klarer oss fortsatt bra, selvsagt gjør vi det, tross alt. Det er bare så uvant alt, litt sånn dystopisk stemning. Nå er det bare å vente på rommet, spare energi og på vannet.