Eventyrlig storseifiske

På en dag som denne runder vi moloen på Melbu spente på om vi finner storsei utenfor Morfjorden.

Det er ved sommersolverv. Lett vind fra nordøst, sjøen treffer skroget med vennlige dump. Ryktene går om eventyrlige storseifangster ved Morfjorden, forteller båteier Svein Wahl.

Svein gir et gasspådrag til båten planer på ni knop. Det blir vår marsjfart. Bak på hekken skyver 100 hester Yamaha i fra nesten uten lyd, motoren summer som en symaskin på lavt turtall. Turen ut til fiskefeltet er halve gleden, mener Svein. Den salte lukta av friskt hav, skarv i flukt, som to svarte streker rett over havflata, alt dette som skal nytes i lange drag.

Skipperen kjører en Merry Fisher 21 fot, kombinert fiske- og turbåt med en hand på rattet. Vi sitter på hvert vårt polstrede sete og sludrer, det er så stille på havet, nesten stuegulv. Jeg har aldri fisket fra så fin båt før. Den flyter høyt på sjøen med fribord så stort at du må hente sjøvann i ei bøtte med tau for å vaske dekket.  Det skal vise seg påkrevet etter blodbadet som skal møte oss i løpet av de neste par timene.  

På styrbord side glir Siløya forbi i motsatt retning av vår kurs, min barndoms øy der vi fisket med stang og kokte småsei på bål med brensel av rekved, den tids fingermat rett av fiskebeina. Du kan hoppe over dit fra egna steder i Melbuvika i joggesko på fjæra sjø. Svein forteller at han begynte å fiske fra farens trebåt en gang i ti-tolv års alderen. – Vi fiska aldri storsei. Gjorde dere? – Nei, ikke det jeg kan huske. Det var småsei, torsk og flyndre. – Det var mer småsei å få før, og et annet fugleliv, mener Svein.

Vi passerer Haugkleppan, en gressgrodd holme i sjøen utenfor Haug, på styrbord side.  Da vi forlot småbåthavna på Melbu, var det fjæra sjø. Straumen skal helst bære innover for at han skal bite, altså flø opp. Det er gammelt, eller så kan det være sist i utstraumen, det er også bra for fiskelykka, sa erfarne fiskere.

Vi passerer Strønstad til babord og baugen peker skrått mot Morfjorden. Svein følger med på dybden, storseien skal befinne seg der nede i dypet på 72 meter. Utenfor Morfjorden når vi det vi antar er rette «mea»

– Ser du ansiktet der oppe i fjellet? spør Svein. – Ja, når du sier det så. Fjellformasjonen har form som en ansiktsprofil med spiss nese.  Morfjordgubben, kaller jeg umiddelbart fjellet, det er sikkert helt feil.

– Vi prøver her, sier Svein. Han løsner bremsen på juksahjulet. Ned i sjøen går den blanke svenskpilken og to nykvessa gummimakker, en rød og en grønn. Da er det bare å la snøret gå til bunns og begynne å jage.

Det går ti minutter. Det er skuffende dødt i havet. Kanskje det ikke blir noe? Tidligere fiskeriminister Reidar Carlsen sa om juksafisket at det var en krok i den ene enden og en idiot i den andre. Jeg ser lundefugl, to stykker. Det har jeg ikke sett på Hadselfjorden før. Tålmodighet er fiskerens beste egenskap, det er en trøst, den som venter på noe godt, osv. Vi reker ut av mea og må forflytte oss.

– Ser du fuglen der, det er et godt tegn, sier Svein, og styrer mot fuglen. Nå er det fisk på loddet! En og to markeringer. Forventningen stiger.

På nytt hives den blanke pilken over rekka.

Jeg løfter blikket og retter ryggen mens snøret glir mot bunnen. Rett fram for oss ser vi det som trolig er den karakteristiske Hoven utenfor Gimsøya og lenger ut er det antagelig Eggum som blåner imot oss i det fjerne.   

Før snøret når bunnen blir det tungt, jeg drar opp og så blir det helt enormt tungt. Flere kommer på mens jeg sveiver på hjulet. Brått er jeg i fangstmodus. Ikke noe betyr mer enn å dra de første «beistene» over rekka.

Svein henter kleppen og gjør seg klar. De første storseiene heises over ripa, forsiktig som om det var småbarn han løfta. De er i størrelsen fire-fem kilo. Det bare svære smil å se hos mannskapet. Av med fisken, få snøret ut igjen fort! Det er det som gjelder nå. Vi har truffet på han. For en lykke!   

Fra nå av handler det om å begrense seg. Vi har ikke tenkt å bli hele natta, det skal sløyes og skjæres filet, og soves også. Men som den biter. Dybden er nå 42 meter, vi flyter over en grunne. Det er som å fiske fra et oppdrettsanlegg av torsk og storsei. Fisk på alle tre krokene på hvert hiv. Og så diger torsk, et fryktinngydende, stort hau i vannflata, den største er elleve og et halvt!

Jeg tenker med skadefryd på hva det koster å kjøpe en seifilet fra Øksnesbilen, og tilbyr like godt Svein å betale for bensinen. Vi snakker forsiktig om å avslutte snart, men vi fortsetter. Vi fisker vekselvis til vi ikke orker mer, det verker i handa som drar sveiva rundt på juksahjulet.  Vi kunne ha fylt båten med blank, fin fisk. Men vi gir oss og tar en kaffe i kahytten. I fiskekassen på dekk ligger «nybløgga» klubbsei, storsei og torsk, rundt 60 kilo, tipper vi.  

Ekkoloddet viser at det er en svær fiskestim under oss. Men det er som om vi ikke bryr oss lenger. Vi er enige om at dette har vært et eventyr. Utenfor Siløyvalen legger vi oss til for sløying. Måsen har alt samlet seg, klar til banketten, den slukhalsen. Jeg tenker at det er noen som ser oss i kikkerten fra kjøkkenvinduet nå, og at de med båt fort blir rastløse. Da får de komme seg i oljehyret! Det er nå det koker.