Stedene som forma oss

Melbu på 1960-tallet: I området ved Fileten, Nora, Gammelfjæra og Frelsesarmeen foregikk mye spennende.

Bildet viser fiskeindustrien, Sosialen, Kveldsro, Nora og kaiene, mm. Foto: Melbuposten.

Når jeg skriver fortellinger er det alltid spesielle steder og typer fra oppveksten på Melbu som dukker opp fremst i panna. Diss originalene gir fortsatt næring til fantasien. Jeg vever farger og toner rundt dette som er spikret i hjernebarken med fire-toms fire, galvanisert.

Melbu på 1960 og 1970-tallet var et spennende sted. Kafeer med sjel, Kosmos, Iris, Rex, apotek og landhandel, levende sentrum. Fortsatt var tidsånden og bybildet prega av identitetsmarkører fra den industrielle storhetstida. Alt i verden er bygd på det som fantes før.

Kulturlivet blomstra, loddbøkene gikk varme, fotball, turninga, skolemusikken, speideren, og alt var stort i Amerika, « til og med tainnbørstan» kunne Halvor Ribe fortelle hjemme igjen etter en Jamboree over there.  Her forteller jeg fritt om opplevelser fra den tida basert på virkelige hendelser.  

Huleboere

De få eiendelene vi eide oppbevarte vi i hula vår. Der følte vi oss som – huleboere. Et enklere liv. Inne i hula var det slitne matter og ei parafinlampe. I en fiskekasse lå de gamle bøkene om Hardyguttene, et detektivsett, to foldekniver, tre afrikanske trefigurer, og en kopp, ”Småen,” noe svak i dekoren.

Mens vi satt der og tenkte blåste vi en siste sigarett på deling. For kosens skyld fyrte vi et bål med kvist og tomme sigarettpakker. Røyken la et hullete laken over bergrabbene. jeg husker ikke alle detaljene, men følelsen av total frihet står støtt i erindringa.

Sigaretter hadde vi bomma i pausebua på fileten, og hos dem som la om saltfisk.

Pausebua stinka salt, røyk og svette arbeidshansker. En av veggene var dekorert med gulna bilder av lettkledde damer. Jeg tror karene satt og venta på ei trållast med blandingsfisk. De drakk kaffe, småprata og titta lengselsfullt på veggmaleriene.    

På fileten var jeg en stor beundrer av truckførerne. En nesten uoppnåelig jobb. De som kjørte truck hadde status, du så det på dem, høyt på strå. De kom om morgenen eller om kvelden og fant trucken der de hadde satt den fra seg dagen før, som om trucken var deres personlige eiendom. Hele skiftet dissa de utvalgte på ræva oppe på setet og slapp unna det fysiske strevet.

Jeg kunne levende forestille meg hvor tøft det måtte være å få kjøre en av disse gassluktene farkostene. Jeg hadde visst lett for å se for meg ting. Gjerne noe eksotisk. På et blunk kunne jeg se meg selv i et helt annet miljø, i en annen verden, faktisk. Fykende i en truck over steppene. Svære flokker av gnu og vannbøfler dundrende imot meg. Glemt var lekser og alt jeg burde vite om fjorder i Finnmark. 

Rik på kobber og tilgivelse

Naturligvis rak vi langs den skitne Gammelfjæra blant søppel, plank og rotter straks snøen hadde smelta. Dessverre brukte vi både røyk og luftgevær mot de ekle dyrene. Men vi hadde jo Frelsesarmeen i samme området der vi kunne be om tilgivelse for alt mulig, sånn at ble det en sak mellom Gud og oss.

Frelsesarmeen, på tidlig 1960-tall. Sted for frelse og tilgivelse. Foto: Siv Nygård

«Jeg er den gode hyrde;jeg kjenner mine,og mine kjenner meg»(Joh.10.14)

På Frelsesarmeen hørte jeg om Sakeus for første gang, han som var bitte liten og klatra opp i et morbærtre. Jesus ble med han hjem, fordi han var så snill. Sakeus gjorde inntrykk på et barnesinn. 

Lulla og Arna lede oss gjennom sangleker, Sakeus, skulder, kne og tå med stor innlevelse. Frelsesarmeen var et sted for alle, fattig og rik, og fromme. Offiserene i tekkelige uniformer og snåle hatter spilte gitar med tommelen. På Frelsesarmeen lærte jeg ei viktig lekse. Du kan be om tilgivelse, men det er ikke alltid du blir hørt. Så det lureste er å holde seg på den smale sti.

De flittigste ble belønnet med gullstjerner. ( Foto: Siv Nygård)

Men så kom vi over metervis med kobberkabel. Tyveri på høylys dag, eller: I ettertid er jeg kommet til at det var ingen som savnet dem. De var jo slengt der av en grunn.  

Vi fant dem i gresset ved Sosialen, kompisen og jeg, la oss kalle han Tobben.  Metervis med gummiert kabel. Inni der var det gull. Det vil si kobber. Og det fantes en skraphandler oppi gården som ville kjøpe kobbertrådene.  

Vi kasta oss over kablene som om de var en skatt hinsides drøm, fattigmanns gull som kunne veksles i hard valuta og skaffe oss alt det vi så langt hadde mangla. Og det var ikke lite. Vi dro kablene fram fra gresset og skar gjennom gummi meter for meter inntil til den rene kjerna av vakker kobber lå foran oss og skinte som noe som ligna på diamanter. Kobbertrådene bunta vi sammen og solgte til skraphandleren. Gode penger som brant i lomma.

Sykkelreparatør Skrede

Sykkelreparatør Skrede var en koselig kar. Han var lang og tynn med mørkt hår og gikk i kjeledress, og var snill som dagen var lang. De sa at han bare hadde en halv lunge igjen etter at han var blitt rammet av tub i ungdommen. Skrede gikk omkring i en blå lagerfrakk og plystra med den lufta han hadde igjen. Verkstedet lukta olje og gummi og utenfor var det et virvar av felger, dekk og demonterte sykler.  Skrede var fagmann på sin hals. Han forhasta seg sjelden, og det kan jeg si: Han leverte kvalitet. Satte du inn halvballongen der i april, fikk du den igjen i juni. Da var det ennå mye igjen av sesongen. Men fin, olja, som ny.  Skrede hadde en buhund, glinsende svart i pelsen. Navnet var Doffen, og de to var sterkt knytta til hverandre. Skrede og Doffen døde med ei ukes mellomrom, er det blitt meg fortalt.

Historia om ausekaret

Dette er ei historie om da det holdt på å gå galt med kompisen min, Tobben, som jeg har valgt å kalle han.

Stedet var Melbuvika.

Vika til venstre, her holdt det på å gå riktig galt. ( Foto Melbuppsten)

Faren til Tobben hadde robåt. Den brukte vi flittig. Noen ganger gikk vi i land på Siløya og kokte både fisk og bobbelura på bål. Stort sett lå havet stille og rolig, og det gikk bra. Med unntak av denne søndagen.

Vi skulle møtes på berget nedenfor Sjøgata. Der hadde de båten fortøyd. Jeg var sent ute. Tobben var allerede utpå. Denne dagen blåste det, ganske svære bølger rulla inn fra Hadselfjorden. Tobben var i trøbbel. En mann i en sjark så dette og bakka akterenden til robåten. Tobben satt i framstavnen og tok et fast tak bakpå sjarken. Dessverre ga kapteinen på sjarken full pedal. Dermed kantra robåten. Tobben forsvant i havet. Det første som dukka opp var ausekaret. Deretter hodet til Tobben. Jeg glemmer aldri da Tobben ropte: 

«Berg ausekaret!»

Så forsvant han i bølgene. Svømme kunne han ikke. Redningsvest hadde ingen hørt om. Det endte heldigvis godt. Villmannen i sjarken fikk fiska Tobben opp av sjøen og brakt han på land, passe blek i trekket.

Husker ikke om ausekaret ble berga, men Tobben var nok redd for hva faren skulle si om ausekaret rak til havs.