Fortellerstund med Arnt Mathisen

Jeg møter lokalhistoriker og musiker Arnt Mathisen til en eventyrlig ettermiddag ved Hersandvollan på Melbu.

Arnt Mathisen kom nylig ut med nok et hefte om eventyr fra Hadsel, og det var her på Hersandvollan det starta for 24 år siden.    

Det er senhøst når jeg møter Arnt til en liten eventyrstund. Utenfor stranda der vi treffes ligger en holme. Den har fått sin historie, omtrent slik starter den:  

Det kommer en fremmed til Hauggården på Melbu. Han holder seg mest for seg selv. Folk kommer liksom ikke innpå han, og noen begynner å snakke stygt om han.

Dette er flere generasjoner siden, mens det ennå var butikk i Krokansvingen på Melbu og bakervarene ble pakka inn i et hvitt papir og et grått utenpå der og ekspeditøren summerte opp med skrå skrift.

Hvis dette var i slutten av april, lå måsen på eggene på markene rett nedenfor, de markene som skråner ned mot sjøen. Egg som vi ungene med hjertet i halsen sanka inn og likefram solgte til Krokan i svingen, som egentlig var eggenes rettmessige eier. Men nok om det.

 – Den fremmede som ankom Haug på den tiden het Adrian og har fått en holme oppkalt etter seg, sier Arnt og peker rett ut av stranda.  

Adrianholmen er den lille «øya» du ser når du kommer nedover til Hersandvollan fra kirkegården. Ved flo sjø må du ha høye støvler på og en stødig fot for å balansere deg ut til den.

Det var det Adrian gjorde. Der ute på holmen bygde han seg ei lita stue på rekved. Adrian var en voksen mann med normale følelser, og derfor drømte han ikke sjelden om kvinnfolk. Hvordan det gikk? Det kan du lese om i heftet Eventyr fra Hadsel, bind I, eller hoppe helt ned til slutten av denne teksten.  

Arnt Mathisen sier de gamle kalte dette Adrianholmen. Opphavsmannen til dette illustrerte heftet og tre til er Arnt Mathisen, med 43 år i skolen, som i en alder av 77 år ble bestefar for første gang i sommer. Men det er en annen historie. I heftene kan en blant annet lese om «Røveran ved Sorgenfri,» om den noe makabre historien bak navnet Mannb(e)inholmen, og om «Trollet i Strøna». Dette og mer til er det mulig å få med seg på «eventyrstund for voksne» på Hadsel folkebibliotek, det er bare å følge med på annonsering.  

Bålet var alt tent

Vi sitter på en trebenk ved siden av et ildsted rett ovenfor flomålet på Hersandvollan og ser ut på Adrianholmen. Oktober har vært et sammenhengende skybrudd, men i dag er det plutselig oppholdsvær. Havet ruller bedagelig innover stranda og legger igjen hvitt skum på sanden. Arnt skjenker saft av svartsurbær, godt sukret, i to termoskopper. Han har medbrakt kjeks med ost i matpapir, bakt av kona Wenche. Tusen takk.

Det var omtrent her det starta.

Lørdag 15. januar 2000 var Arnt og familien samla til gebursdagsselskap her vi nå sitter for datteren Solveig, hun ble sju år den dagen. Snøen hadde latt vente på seg, og det var bar mark med litt rim gresstustene. Det begynte å bli mørkt og bålet var alt tent og de lytta etter lydene fra andesnadder i mørket. Arnt forteller:

– Lange skygger fra bålet dansa mot berget bak oss. Stemninga innbød til en liten eventyrprat.

«Vil dåkker hør om om korsn dette berget bakom oss fikk navnet sitt?» Det ville ungene.

– I min oppvekst i Klakkan på Melbu var vi omtrent førti unger som «rodde og rak» høyt og lavt hele dagen. For at vi skulle komme hjem på kveldene til ei brødskive og et glass melk før rett i seng, hendte det at foreldrene skremte oss. Det var noen hus vi ikke turte nærme oss i mørket fordi det visstnok spøkte der, sier Arnt.  

Møtet med fugl og dyr i en spennende natur ga lett næring til guttungens fantasi. Det var plenty av ærfugl og tjeld langs sjøkanten her. Her lå «Ea» standhaftig på reiret til den nesten ble trampa på av viltre unger på skattejakt i fjæresteinene. Tjelden med sin kvasse sopran roterte med det lange nebbet sitt i muddersanda, det var et pågående liv og leven her døgnet på tamp. Og dette var før TV-en tok over underholdninga.

– Det er disse opplevelsene i barndommen og eventyrene de voksne fortalte jeg bygger på i fortellingene mine, sier Arnt. 

Hersandvollan har sin egen historie  

Noen av Arnt sine fortellinger ligger opp mot virkeligheten, de er basert på det de eldre har fortalt. Som for eksempel navnet Adrianholmen, som Arnt har spunnet videre på.  

Andre historier har Arnt resonnert seg fram til, ved å lese skriftlige kilder og rasjonell tenkning.

Hvis vi tar navnet Hersandvollan: Lite visste jeg før denne dag i selskap med eventyrfortelleren at stedet der jeg tok mine første, andpustne svømmetak med sandflyndre under fotbladene, har en militær opprinnelse.

– Fordi Haug var et høvdingsete i vikingtida, måtte bygda stille med soldater til ei hæravdeling. Men ingen kunne sende en gjeng med døgenikter i krig, de måtte ha et egna sted å drive eksersis. Det stedet var Hersandvollan, og derav navnet, sier Arnt.

Rett bak oss har vi dessuten et berg som heter Tauskjerringhågen, eller Tauskjerringberget. Også det navnet har Arnt fått overlevert fra gamle folk på Haug. Arnt tror det har med at tjenestejentene sto på det berget og vifta farvel til sine kjærester som skulle ut på fiske. Fra berget ser en hele Hersandvollan og over til Haugøya og det meste av vågen utover mot åpne Hadselfjorden, med fjellene på Austvågøya som en bratt vegg i det fjerne.    

– Så hva er formålet med fortellingene og alt arbeidet du legger ned i dette?

– Jeg vil bidra til å holde eventyrtradisjonen ved like, det har også med fascinasjonen for den rike kulturarven fra folkeeventyrene å gjøre. For meg handler det også om å få bruke dialekt, som har en langt større ordrikdom enn tvangstrøya bokmål, og det å få skape noe som andre kanskje kan ha glede av, sier Arnt. 

Aller helst håper Arnt at folk som er ute på tur med ungene i Hadselnaturen skal komme til noen plasser der de kan finne på et eventyr eller fortelle et av Arnts sine. For han mener at det er godt å få stimulert fantasien i tidlige barneår.

Det kan for eksempel være historia om hva om skjedde med Adrian på holmen som fikk besøk av huldra og ble sporløst borte. Eller de kan peke opp mot åsen over Haugården og si at der oppunder fjellet i den lille, hvite stua bodde Arnt Mathisen sine første leveår. Det var han som skrev ned historia om Adrianholmen. Og ser du Ånstadnyken, ser den ikke ut som et hundefjes herfra?