Ei bok å bli glad i

Barndom under Møysalen er ei minnebok om oppvekst på Innlandet i Hadsel på 1950- og 60 tallet.

Forfatter Inge Asbjørn Fredriksen tilbragte sine første ti år i Bogen som ligger mellom Lonkan og Helgenes på Innlandet. Senere bodde han i Tømmervika ved Stokmarknes.

Advokaten, som nå bor utenfor Oslo og er 76 år, har rukket å få alle barndomsminnene på avstand, og var klar til å skrive de ned.

Barndom under Møysalen er på hundre sider og utgitt på Fleks forlag nå i år. Dette er bok to om oppveksten på Innlandet. Boka «På den tida» ble utgitt i 2024.

Barndom under Møysalen er spekket med kulturhistorie, humor og fortellerglede. 

I boka imponerer forfatteren med sin hukommelse om alt hva de voksne snakka om, gjøremål, redskaper, lek og alvor, det er fortellinger om et liv som for unge i dag må fortone seg svært fremmed, fortalt på en herlig dialekt.  

Som i denne replikkvekslinga ved kjøkkenbordet. Det planlegges innkjøp til julebaksten.

«Har du hvetemel, undret mamma- det skulle jo bakes en del.

«Ja, svarte bestemor. «Æ har mykkje igjen i deinn femtikilos-sekken så vi kjøft i sommar»    Ka feska man sput med?  Ja, si det.

«Utpå høsten, før det blir kolmørkt tidlig om kvelden, kunne det komme store innsig av akkar-sput, som vi sa».

Redskapen var bambusstenger der det var surra fast en krans med store ongler, og ei jernstang utstyrt med ongelkranser oppover stanga. 

Forfatteren tar oss med på sputfiske av det som skal bli agn til linefiske. Sput, eller akkar, var ikke menneskemat, det var først på sydenreise at han fikk servert calamares til middag.

Storkveita var fryktelig stor «Ho va to meter, ja, mellom auan. Trur du æ lyg? Det gjorde nok han Ibenhart i Bogen den gangen han samla ungene rundt seg til historiefortelling. En gang ble han utsatt for en jaktulykke og måtte hjelpes heim. Sterkt forkommen og nedkjølt fikk de omsider fraktet Ibenhart til Stokmarknes sykehus. Da var han så nedkjølt at de frykta det verste på sykehuset.  Det som reddet ham, i følge Ibenhart, var at en sykepleier la seg i sengen med ham slik at han ble tinet gradvis opp i løpet av natten. På tross av at arma var skadet, viste Ibenhart seg som litt av en tusenkunstner. Han produserte pilker til fisket, og han loddet sammen skeiser som hadde løsnet, han fiksa det meste av metall til fisket. Rart med grisunger på kontoret I en lengre fortelling får vi høre opp- og nedturen til julegrisen, som familien kjøpte på Melbu hos en mann som hadde grisungen på kontoret, noe den unge gutten synes var høyst merkelig. Grisen som raskt ble forvandlet til en svær galte, var litt av en villstyring. Blant annet kom han seg ut i potetåkeren og der var han ikke til å rikke mens han gnafset i seg av nypoteter og settepoteter.  Men da jula nærma seg og den skulle slaktes, kom tårene hos ungen. Anekdoter og lengre fortellinger

Inge Asbjørn Fredriksen. Foto: Privat

Boka er bygget opp med noen lengre fortellinger og noen korte, mer anekdotiske historier.

For eldre lesere er det mye identifikasjon her, mens yngre lesere trolig vil finne glede i å høre om riktig gamle dager på bygda i Vesterålen. I et vemodig etterord reflekterer forfatteren om hvordan det står til med sin barndoms bygd nå seksti år etter barndommen.

Noen sitater:

«Det er stille her nå» «Ingen kubjeller kan høres i skaret mot kveldstid». «Det kommer ingen lenger fra min brors hus som vil drikke en kaffekopp med meg på morgenkvisten».

Til ettertanke

Boka er også en voksen manns kloke refleksjoner om skjebnen til mange bygder.

«Det er fort gjort å glemme hvor man kommer fra. Å glemme de ferdighetene som tidligere generasjoner behøvde for å overleve, nå som fjøsene står tomme, enga står uslått og retten til fisket i havet er gitt til fiskebåtrederne».

Ikke minst derfor kan en glede seg over de flotte oppvekstfortellingene fra liv som knapt finnes noen steder i dag – Inge Asbjørn Fredriksen vil at vi skal huske det sånn det var på vår lille flik av kloden en gang. Det lykkes han godt med.