Sånn skriver jeg boka

Denne artikkelen er for de som lurer på hvordan det går med bokprosjektet mitt.

Først: Skjønnlitterær skriving, høres ikke det ganske snobbete ut? Skjønnlitterært. For et skremmende begrep. Hvem er jeg som innbiller meg at jeg kan få til noe i nærheten?

Jeg trekker pusten. Fortsetter å prøve. Og jeg vet, mange gode og etablerte forfattere har blitt refusert gang på gang, men ikke gitt opp. For eksempel Levi Henriksen, 87 ganger ble han refusert, nullet ut. Mannen må ha hatt et enormt driv, og ønske om å lykkes.  

Jeg er ydmyk som en førstereisgutt. Bare hvis uavhengig og profesjonell redaktør går god for litterær kvalitet, akter jeg å gi dette ut mellom to permer. Det var bestemt helt fra starten av. Første runde med redaktør har gitt meg troa på at det blir bok allerede i år.

«Novellene er ofte fulle av ekstremt gode og presise skildringer. Novellenes miljøskildringer (både sosialt og med tanke på ytre setting), er nesten alltid spennende».  

Det er oppløftende å høre. Men her var også en del å ta tak i. Redaktøren er opptatt av tydeligere vendepunkt og noen tema må spisses. Så her er jeg nå. Med redaktøren over skuldra gjennomgår jeg alle 14 novellene, skriver om. Mens jeg arbeider meg inn i teksten igjen, setning for setning, oppdager jeg at den begynner å leve sitt eget liv, og personene finner på å gå helt nye veier.

Kort om bokprosjektet. Jeg skriver altså en novellesamling, med arbeidstittel Isgang.

Den handler om barndom, ungdomstid og voksenliv. Særlig om de som ikke alltid passer inn.

Jeg skriver om lengsel og kjærlighet i ulike faser av livet, til barn, til kjæreste, til naturen, gjennom et helt livsløp.

Jeg liker å utforske det spennende rommet mellom dagdrøm og virkelighet, der alt kan skje. Handlingen foregår for det meste i nord. Jeg har latt meg inspirere av personer jeg har truffet gjennom livet, men ingen er akkurat sånn som de var.

« Jeg hadde en farm i Afrika, ved foten av fjellet Ngong Hills.

Berømte førstesetninger som denne fra Karen Blixen, Mitt Afrika, er fascinerende. Som den setter tonen! Full av lading, konkret og poetisk. Så da blir jeg naturligvis inspirert, uten sammenligning med Blixens mesterskap.

Her er en førstesetning som redaktøren min falt for:

Skogen var en åpen fødestue. Du kan jo tenke litt på den metaforen. Skrive, lese og skrive igjen

Det sies at forfattere må skape sin egen stil. Slik en alltid kjenner igjen de beste, som Ingvar Ambjørnsen, Laila Stien, Raymond Carver, Kjell Askildsen, de kan en dra kjensel på nesten fra første linje. Det samme med krimforfatter Jo Nesbø, som også skriver drivende, gode noveller.

Hva er så min erfaring? Etter fem års arbeid med stoffet mitt, merker jeg at noe skjer med både språk og stil. Om det er min egen stil, det vet jeg ikke. Men etter hver redigeringsrunde og hver omskriving, skjer det noe.

Ordene kommer til meg mens jeg skriver, hvor de kommer fra? Ikke godt å si, men det er da teksten blir best. Det er særlig en setning om skrivefaget jeg har notert meg:

GOD LITTERATUR ER SPRÅKDREVET

Så får en sy det sammen med struktur og vendepunkter og alt som skal til etterhvert. Det er sånn jeg liker å jobbe. Så får de som en gang skal lese tekstene i bokform finne ut om det er bra nok. Det er i alle fall utrolig artig å jobbe seg mer inn i novellesjangeren. Det er mitt format.

Selvpublisering eller etablerte forlag?

Jeg har usikker på om pressede forlag vil gi ut en novellesamling fra min hånd. Ikke er jeg influencer med 100.000 følgere på Tik Tok, jeg har ikke løse øyevipper, har feil kjønn og jeg er altfor gammel.

I rettferdighetens navn: Jeg tror likevel forlagene fortsatt belønner kvalitet, så de skal få tilbudet når jeg er klar.

Nå er selvpublisering blitt vanlig. Med kjøp av profesjonell redaktør, språkvask og alt som skal til, blir litterær kvalitet ivaretatt. Jeg skriver for at det er artig, rett og slett. Ikke for penger. Men det hadde vært smigrende om jeg kom med på Kulturdirektoratets innkjøpsordning. Oppdatering følger!