Hva mer er det å si om dompapen?
Denne kvikke julefuglen som frister oss til å gå til anskaffelse av julenek. Ikke så rart det, for med sitt røde bryst mot hvit snø kan den vinne enhver skjønnhetskonkurranse.
Dompapen er ikke dum, som navnet kan indikere. Noen ganger er assosiasjonene helt på villspor. For denne fjærklumpen på knappe 30 gram klarer seg meget godt her på våre ugjestmilde trakter året rundt.
Men ikke alle er så heldige å få den på fuglebrettet. Jeg har en nabo lenger ned i bakken som prøver igjen og igjen. «That;s the sprit», har jeg sagt til han. Men ennå er det mest kjøttmeis på brettet hans. De er fine de og. Men det er ikke dompap.
For dompapen stiller krav: Det skal være mye trær i nærheten der den kan gjemme seg for rovfugl, og matplassen skal være et godt stykke unna trafikk forøvrig. Alt dette tyder på intelligens og en utviklet evne til å ta vare på seg selv.
Det er ikke gort IQ tester på dompapen, ennå, men det er gjort studier på en nær slektning, Barbados-dompapen.
Disse fuglene viste seg å være svært oppfinnsomme og lærte raskt hvordan de skulle åpne beholdere for å få tak i mat.
Men tilbake til spørsmålet; hva mer er det å si om fuglen? På fuglebrettet vårt viser det seg at det er de mindre fargerike hunnene som bestemmer. Det de mangler i fargeprakt tar de igjen i aggressivitet.
Altså, hunnene er først i matfatet, hannene må pent vente på tur, ikke så ulikt skapninger lenger opp i næringskjeden. Hannene får bare ete når hunnene bestemmer. Jeg har lurt på om det er gode, biologiske grunner til denne adferden.
Kanskje det har noe med at det er hunnene som tar størst ansvar for avkommet? De bygger redene og ruger de blågrønne eggene til de små nøstene kakker hull på dem og nøster seg i reirene.
På tross av denne åpenbare skjevheten i parforholdet, eller kanskje på grunn av den, holder de sammen i årevis. AI skriver sogar at hannen blir dominert, året rundt av sine partnere! Dette tyder også på intelligens.
Tilbake til høsten. Den er både grå, våt og vindfull. Selv om det finnes lyspunkter. For eksempel å komme seg utendørs. Kjenne vind og regn piske mot ansiktet, streve med balansen, lukte saltet som storbåra på Taen bærer til land, og vite at mørket går over. Det går over. Og så har vi dompapen. Uten denne humørsprederen hadde det vært stusselig.
For mitt øye: Nå i november skjelver brystfjærene i vinden mens fuglene knekker og rensker solsikkefrøene ute på verandaen. Alt sett fra vinduet, selvsagt, fra den dypeste lenestolen.
For det har blåst liten storm tre dager på rad, og det kommer mer. Da er dompapen på brettet et herlig syn! Men på plenen under lusker monsen våt og forpjuska, sulten på en indrefilet under fjærdotten. Men det driter altså dompapen glatt i. Alt dette til skue mens skallene fra solsikkefrøene forlater nebbene og danser som snøfiller på vinden før noen av dem legger seg på plenen, som fortsatt er grønn.
Kommentarer