Nyttårsforsetter og andre tomme løfter

Hei og hå, da er det på han igjen. Med nyttårsforsetter, bobler i glasset og fet mat på fat.   

Nyttåret kommer sigende innpå med nye ark og fargestifter til. Det første som slår meg er, hva har jeg lært i året som gikk? Jeg må virkelig anstrenge meg for å huske noe. Så, nei, kavalkader får avisene ta seg av. Det er nå det gjelder, hukommelse er bare en forsinket opplevelse. Og vi har så liten tid, når alt kommer til alt.

For er det ikke sånn som dikteren, Lars Saabye Christensen, skriver: 

«Gi meg en time utenfor døgnet. Gi meg en åttende dag til å gjøre opp for meg, til å komme i balanse: dette regnskapet som aldri stemmer før døden har føyd til sin sum»

Dette er den tiden vi har, det er her og nå, og dette er den opplevelsen vi får. Så vi kan gi litt mer faen, eller vi kan anstrenge oss enda litt mer. For alle gjelder det uansett å finne en balanse som passer for dem selv.

Jeg ser det sånn for min del:

Med smell og fest skal vi ta det nye året imot med åpne armer. Polare lavtrykk eller ikke, Vesterålen er faktisk midt i stormens øye, ifølge et regionalt nettsted. Men hei, det er da ikke så ille det, for i stormens øye er det vindstille.

Og det ser ut til å stemme så langt ut i den siste dag i 2024 her på mine trakter. For utenfor vinduet ser jeg bare et tynt snødekke og noen lystige harespor på marka, og innimellom der kan det vel være at markmusa skjelver i sitt ly for ørna med sitt skarpe blikk, og det er nesten ingen bevegelse i toppen av granbuskene. I den røde varmen fra ovnen og strømstøtte i ryggen har vi det da trygt og godt de fleste av oss, ikke sant, og frykten er vår verste fiende, enten vi er friske eller syke. Jeg mener vi skal være takknemlige også, ikke glemme det.

Jeg er først og fremst glad for at jeg lever og får et nytt år sammen med mine nærmeste. Det er det som gjelder, og om et medmenneske trenger hjelp skal jeg bidra der jeg kan. Det er min fordømte plikt. Det er viktig å være god uten ball og på små flater.    

Men tilbake til å ikke lide seg gjennom våkenetter på grunn av verdens elendighet. Ja, det er en genuin egoistisk holdning. Jeg innrømmer det. For sjelden har vel verden sett mørkere ut i vår tid. Så er spørsmålet, hva kan jeg gjøre med det? Det er der jeg blir svar skyldig.

Her må jeg bare innrømme min utilstrekkelighet. Jeg har null innflytelse på rikspolitikken, selv i valg, det er nå min erfaring, og slett ikke på utenrikspolitikken eller på Russlands skitne krig, eller på Israels pågående folkemord. Jeg fordømmer det med hele meg men det fortoner seg som rop i motvind, ingen hører, men i tause netter hender det at jeg drømmer at et under skal skje.

Så jeg velger altså å se det sånn at jeg skal konsentrere meg om å være en best mulig utgave av meg selv i det kommende året. Eventuelle andre nyttårsforsetter som melder seg på skal få leke i tankene mine, men jeg kommer ikke til å feste meg med noen av dem.  

Så, godt nyttår til alle kjente og ukjente, venner og familie, og la oss håpe på mer kjærlighet og mindre ondskap i verden. Håpet kan ingen ta fra oss.