Hva er ei god bok?

Ei god bok er ei du liker å lese, er det så enkelt?

Jeg er fristet til å besvare bekreftende. Så enkelt, men også så vanskelig.

For den som vil resonnere litt med meg rundt hva som er litterær kvalitet, les videre:

Jeg vil først fortelle om en podkast med skolerte folk innen litteraturfaget jeg nylig hørte på mobilen. Den var med forfatter og skrivelærer på Skrivekunstakademiet, Tormod Haugland, NRK-anmelder Marta Norheim og litteraturprofessor ved Universitetet i Bergen, Erik Bjerk Hagen. Tema var litterær kvalitet.

Hør selv:

https://soundcloud.com/bergenbibliotek/15-hva-er-litteraer-kvalitet?utm_source=mobi&utm_campaign=social_sharing

Ikke overraskende er det sprikende meninger blant disse om hva som er litterær kvalitet. Men de var enige om at det ikke finnes noen fasit.  Takk og lov.

Spørsmålet har engasjert mennesker i 2000 år. Men det finnes altså ikke et endelig svar som alle er enige om, sier litteraturkritiker Norheim. Men hvordan vet hun om hun leser ei god bok?

Hun tror at kvalitet er noe som kan finnes igjen i kunstverket, altså ikke bare noe som eksisterer i ens eget hode. MAO, kvalitet er noe mer enn opp til enhvers smak.

Hva er så de grunnleggende kvalitetskriteriene? Professor Bjerkli framholder tre: Livaktighet, oppriktighet og orginalitet.

Han sier at mye koker ned til følelsen en får når en leser. Litterær kvalitet starter med følelsen. Vekker verket følelser er det mye som tyder på at det er god litteratur. All kunst er knyttet til følelser, det er en selvfølgelighet.

Da kan en altså legge til: Vekke følelser, som et kriterium, er min tolking av hans utsagn.

I tillegg må en tro på den litterære stemmen, altså troverdighet.

Tormod Haugland peker på språk og syntaks som det viktigste, når en snakker om skjønnlitteratur.

Alt koker ned til syntaks, alt ligger i språk og setningsføringer. Språklige bilder skal sitte, en må kunne se det for seg, det må være innlevd og i bevegelse. En forfatter må kunne beskrive en stemning og en scene.

Krim får det glatte lag

Med unntak av krimforfatter Raymond Chandler, (mannen bak Philip Marlowe) er det lite som er kunstferdig ved krimlitteraturen, skal vi vi høre på disse tre ekspertene.  

Krim kjennetegnes av: Dødt språk, sjablongmessige pappfigurer i stedet for troverdige karakterer, og masse klisjeer i miljøskildringene.

Hele 80 prosent av norske krimforfattere som vil bli medlem av Den norske forfatterforening blir avvist, kunne Tormod Haugland fortelle.

Så langt for hans argument om at kvalitet er alltid subjektivt. Det er diskusjonene om kvalitet som er mest fruktbare. Men her har altså Forfatterforeningen valgt å utstyre seg med smaksdommere. Dem om det.

Rådet beskytter i alle fall medlemmenes privilegier. Disse folka har meget stor makt over hvem som skal komme i betraktning for eksempel til Statens kunstnerstipend, gjennom sin innstillingsrett.

Rådet legger følgende kriterier til grunn:

Språk

Håndtverket

Blikket

Kognitiv verdi

Troverdighet

Nødvendighet

Orginalitet

Sjangerbevissthet

Risiko

Les mer om disse kriteriene: https://www.forfatterforeningen.no/det-litteraere-rad/

Hvilke tanker sitter jeg igjen med etter podkasten?For det første, det eksisterer ingen fasit. Men noen definerer likevel litterær kvalitet i landet. Kritikere, litterater, skrivekunstlærere, i særdeleshet.

Til lista kan tilføyes forlagene og leserne. De som kjøper bøker definerer i stor grad hva som er verdt å trykke, og dermed påvirker det hva forlagene vil satse på. En må legge til grunn at det også inngår kvalitetsvurderinger i forlagene. De skjeler neppe bare til kommersielle aspekter, men hva som betyr mest for forlagene er vanskelig å si

Skjønnlitteratur skal være skjønn

Skjønnlitteratur skal være en skjønn leseropplevelse. Så enkelt kan det sies. Jeg fant dette utsagnet i et innlegg skrevet av professor i nordisk litteraturvitenskap og kritiker Frode Heilmich Pedersen, i BLA. Det er Norges eneste månedsavis for litteraturkritikk.

For eksempel er det en grunnleggende egenskap ved skjønnlitteratur at den er «skjønn», det vil si at skriften har estetisk egenverdi. Altså leser vi den ikke bare for innholdets skyld, men også fordi selve skriften, eller den litterære formen, slår oss som vakker, original, slående, underfundig – hvordan man nå enn vil uttrykke det. 

Les her. https://www.blabla.no/spalter/203076

Verdens beste roman

Vi som leser har våre favoritter. Det er blitt en sannhet at Brødrene Karamasov er verdens beste roman. Det finnes kåringer og lister om den slags til stadighet.

Så da kan jeg vel saktens røpe at jeg har flere favoritter, som jeg faktisk vender tilbake til, fordi det er slitesterk litteratur. Ei slik bok er Mysterier av Hamsun.

Her får en de livaktige person og miljøskildringene på rekke og rad. Starten er helt nydelig.

«I fjor midt på sommeren blev en liten norsk kystby skueplassen for nogen høist usædvanlige begivenheter.  Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en mærkelig og eiendommelig charlatan som gjorde en masse påfaldende ting og som forsvant like plutselig som han var kommet. Denne mand fik endog besøk av en ung og hemmelighetsfuld dame som kom i Gud vet hvilket ærend og ikke torde være på stedet mere end i et par timer før hun reiste sin vei. Men alt dette er ikke begynnelsen.»

Kan det gjøres bedre?